[ 09.03.04 12:10 ]

Frankofil femme fatale

Hun styrer internasjonal seksjon og er tobarnsmor. I høst ble hun attpåtil studiedirektør. 

 

NEI, DET HAR JEG IKKE lagt merke til, sier damen med Gløshaugens korteste skjørt idet telefonen ringer. Høye hæler klikker over parkettgulvet på Internasjonalt hus. Da hun i høst fikk den midlertidige stillingen som studiedirektør beskrev hun sin nye jobb slik: 
Studieavdelingen er hjertet av universitetet, i hvert fall den delen som får hjertet til å slå med jevne slag. 
Men stillingen er midlertidig, og det er hun glad for. 
Det er internasjonal seksjon som ligger hjertet mitt nærmest. 
KOLLEGENE SKRYTER av leder-egenskaper og delegeringsevner og en fullstendig fraværende beslutningsvegring. 
Du er en tøff dame? 
Studiedirektøren nikker. 
Tror du folk kan oppfatte deg som skremmende? 
Ja, det har jeg hørt. Jeg er vel rimelig kategorisk. Jeg er veldig sikker på meg selv og det jeg sier. Det kan være vanskelig å matche meg andre veien. Jeg skjønner jo ikke selv at jeg virker skremmende, sier hun og ler skjelmskt. 
Noen ganger kan jeg få responsen «ja, dét var klar tale», mens jeg selv synes jeg har vært rund i kantene og ikke sagt noe spesielt. Jeg høres nok mer streng ut enn det jeg egentlig er. Det er i hvert fall ingen som tviler på det jeg sier. 
Å ha det overordnede ansvaret for NTNUs hjerte ved siden av en internasjonal seksjon med økt aktivitet fører naturlig nok til mengder med inngående telefoner og mer helgejobbing. 
Det er mulig andre i familien min føler tidsklemma mer enn meg, men jeg synes ikke det har vært noe problem, sier hun mens hun fikler litt med gifteringen. 
Ektemannen Leif er driftsleder ved NTNU-trykk og er blitt mannen som måtte stelle hjemme etter et tidligere forhold hvor han var vant med mer tradisjonell arbeidsfordeling. 
Det er nok mannen min som får flest kommentarer i forhold til hvor mye jeg jobber: «Blir det ikke mye som faller på deg når Hilde jobber så mye, og er så mye bortreist?» 

Å REISE ER EN VIKTIG DEL av Hilde Skeies liv. 
Første gang jeg var på utvekslingsopphold var jeg tre år gammel. Da var faren min i Oxford. 
18 år gammel dro Hilde ett år til Skottland for å lære skotske elever norsk. 
Jeg kom fra en veldig beskyttet tilværelse hjemme hos foreldrene mine. Det var en stor overgang å bo alene, betale skatt og melde seg inn i helsevesen og trygdevesen og alt det der. 
Uten det året der hadde jeg nok aldri sittet her i dag. Det var veldig lærerikt. 
Hadde du hjemlengsel? 
Nei, jeg tror ikke jeg hadde det. Jeg er kanskje ikke typen til å ha det? spør den selvstendige direktøren ut i luften. 
I motsetning til resten av lærer- og legeslekta valgte hun språkutdanning. Åtte år tok det. Fransk hovedfag tok hun på trass. 
Det var nemlig ikke så lett å komme fra Trondheim og måtte konkurrere med skarrende rogalendinger i fransk-klassen på videregående. 
Jeg tenkte at «nei, farsken heller, no ska æ vis dem». Så ble det hovedfag i fransk Det var litt sånn fandenivoldsk. 
Det glimter i øynene til Skeie. 
Jakten på den ideelle kjærligheten er nytteløs. Etter til sammen to og et halvt år i Frankrike ble dét konklusjonen på hovedfagoppgaven. 
Jeg var bevisst på det å være fri og frank. Studielånet brukte jeg på å leve. 
Hun sitter i Chesterfield-sofaen i den store salen på Internasjonalt hus. Diskuterer kjærlighet, bøker, studietid og reising. Og gamle hus. 

SKEIE VILLE HA DETTE HUSET til internasjonal seksjon. Etter mange års kamp flyttet de inn i den gamle bygningen høsten 2002. Det hvite huset ble pusset opp tilnærmet lik slik det var i 1850. 
Vi ville ha ekstra kvadratmeter til studentene. Vi gikk fra åtte kvadratmeter foran en skranke til 80 kvadratmeter her. Salen og huset er blitt et tilholdssted, og jeg tror det er noe av årsaken til den økte studentutvekslingen. 
Spesielt tror hun det er et viktig sted for de internasjonale studentene. Praten går fort når hun snakker om dem. 
Det kom en ulandsstudent inn til meg i begynnelsen av karrieren min på Dragvoll og sa at han ville reise hjem fordi han mente vi var så rasistiske her i Norge. 
Så spurte jeg hva han hadde opplevd. «Det er ingen som vil sitte ved siden av meg på bussen», svarte han. Da måtte jeg forklare ham at vi vil sitte én og én. I Afrika setter du deg ved siden av den ene som måtte sitte på bussen, og prater med ham til du kommer fram. 
Hilde prater omtrent så fort som en trønder kan snakke uten å svelge ordene. Kulturforskjeller er spennende. 
Utlendingene må lære seg norsk kultur akkurat som nordmenn som drar ut må lære andre kulturer å kjenne. Å dra ut er viktig nettopp fordi du lærer en ny kultur, et nytt språk og du lærer å være en av de få som ikke kommer fra det landet du bor i. Du lærer masse ekstra. 

DEN INTERNASJONALE, MEN NORSKE Hilde arrangerer kurs i appelsin, kvikklunsj og kuldegrader når studentene kommer til Trondheim. 
Det er utrolig interessant å lese rapporter og se hvordan de internasjonale studentene oppfatter oss. Og motsatt; hvordan norske studenter oppfatter situasjonen der de har vært. Hvordan takler man den type utfordringer? Det er tøft. Det er en følelsesmessig, intellektuell og fysisk reise. Alt det du opplever som annerledes når du kommer en annen plass. Det å være alene plutselig. Kanskje lengte hjem til norsk mat. 
Det er fantastisk å gå rundt og snakke med de internasjonale studentene. 
Armene gestikulerer, og trykket på «fantastisk» gjør at du skjønner at hun virkelig har glede av det. 
Her trives den myndige kvinnen, men én ting mangler. En vinkjeller. Hun innser imidertid at den gamle murkjelleren ikke kan brukes til annet enn lagringsplass for brosjyrer. 
Jeg er vinoman. Jeg elsker rødvin og hvitvin, men ingenting annet, sier Skeie etter en omvisning og kjapp, men grundig gjennomgang av Internasjonalt hus' historie. 
Lenge hevdet hun, bestemt som alltid, at hun ikke klarte å lage mat. Mannen Leif fant imidlertid ut at et glass hvitvin i Hildes mage resulterer i de deiligste retter på bordet. 
Jeg er motstander av fiske-pinnemiddag og kjøttkaker klokken fire. Jeg liker å lage mat som tar et par timer å lage. Det er avslappende. 
Jeg er nok flink til å slappe av. Jeg synes faktisk det er avslappende å kjøre ungene på trening etter jobb. 

SOMMERPARADISET FRANKRIKE er Hildes av-slapnings-sted. Frankofil som hun jo hevder å være. 
Der sprudler jeg over. 
Hva er det med Frankrike? 
Levesettet. Språket. Alt er mer lettvint og mer impulsivt. Her i Norge skal alt planlegges masse. Hvis man skal ha selskap må man sende ut invitasjoner fjorten dager i forveien. 
Da studinen Hilde bodde i Frank-rike på be-gyn-nelsen av åttitallet var ikke franskmennene kommet langt på likestilling. 
For en norsk jente med norsk oppdragelse og likeverdtankegang var det jo i grunnen fantastisk. Mennene var jo så galante. Du følte deg som en prinsesse til enhver tid. Du ble jo oppvartet. De tok stolen din og tente sigaretten din. Menn der nede behandlet deg jo som det mest fantastiske, og det er jo godt innimellom å bli behandlet som en kvinne. Som noe mer spesielt. 
De franske mennene var også spesielt opptatt av å være den høyeste når de gikk sammen med en venninne. Det endte med at den norske femme fatale gikk på veien mens gutta gikk på fortauet. Frøken Skeie tok ikke av seg sine høyhælte sko samme hva. 

HUN ER EN FRI, UAVHENGIG KVINNE som trives og lykkes som leder uten å oppføre seg som en mann. Den feministiske rollemodellen vil selv ikke stemples som feminist. Dessuten synes hun ikke likestillingen har kommet så langt som vi liker å tro. 
Når man først er i en lederstilling som kvinne, er det greit. Det er veien dit som er problemet. Selv i dag har mange lettere for å ansette en mann nettopp fordi det ikke er ventet av ham at han skal ta seg av barn og huslige plikter på samme måte som en kvinne. 
Men selv om du har en mann som deler på belastningen hjemme blir det ikke for mye med to stillinger? 
Jeg gleder meg til å gå på jobb hver dag. Faktisk.

Av:
Tone Ellefsen Lye
Nils Christian Roschern-Nielse (Foto)